Still working to recover. Please don't edit quite yet.
Difference between revisions of "AEL:Feminisme (Anarkafeminisme)"
MonsterPotet (Talk | contribs) |
|||
| Line 1: | Line 1: | ||
| − | + | Selv om kampen mot staten og andre former for autoriteter stod sterkt hos tidligere feminister av 1900-tallet, var det de nyere feminist gruppene fra 1960-årene som bygde på en anarkistisk praksis. Dette er hvor navnet anarkafeminisme kommer fra, brukt om jenter som jobber i feminist og anarkistgrupper for å minne dem på deres prinsipper. | |
| − | + | Anarkisme og feminisme har alltid vært nært knyttet til hverandre. Mange fremstående feminister har også vært anarkister, inkludert pioneren Mary Wollstonecraft (forfatter av "A Vindication of the Rights of Woman"), Louise Michel, Voltairine de Cleyre og selvfølgelig Emma Goldman. ''Freedom'', verdens eldste anarkist avis, blei grunnlagt av Charlotte Wilson i 1886. I tilegg, alle de store anarkistiske tenkerne, bortsett fra Proudhon, støttet likestillingskampen. "Frie kvinner" bevegelsen i Spania under den spanske revolusjonen er et klassisk eksempel på kvinnelige anarkister som organiserer seg sjøl for å forsvare sin frihet og bygge et samfunn bygget på like rettigheter mellom kjønnene. | |
| + | |||
| + | Anarkismen og feminismen har mye felles historie. Dette er overhodet ikke rart da kvinner er de første ofrene i et skjevt samfunn. Marilyn French mente at den første lagdelingen i samfunnet kom da men begynte å herske over kvinnene, slik at kvinnene blei en lavere sosial klasse. | ||
| + | |||
| + | Anarkafeminister peker på at autoritative veier og verdier, slik som dominering, utbytting, aggresjon, konkurranse osv., er høyt verdsatt i hierarkistiske samfunn, og er tradisjonelt sett på som "maskuline". I kontrast til dette er anti-autoritære verdier, som kooperasjoner, deling, medfølelse, sensitivitet, varme osv., sett på som "feminine" verdier og er dermed mindre verdsatt. Feministiske vitenskapskvinner har fulgt dette fenomenet tilbake til fremveksten av patriarkalske samfunn under den tidlige bronsealderen, og deres seier over kooperativt oppbygde samfunn hvor "feminine" verdier var rådende og respektert. Etter seieren over disse samfunnene blei slike verdier sett på som "dårlige", særlig for menn, siden menn var ansvarlige for dominering og utbytting. Derfor har anarkafeminister referert til opprettelsen av et ikke-autoritært anarkistisk samfunn bygd på kooperasjon, deling, gjensidig hjelp osv. som "feminisering av samfunnet". Anarkafeministene mener at det ikke er mulig å "feminisere" samfunnet uten selvstyring og desentralisering. Dette fordi de patriarkalske verdiene de ønsker å styrte er innebygd i hierarkier. | ||
| + | |||
| + | Som alle andre anarkister mener anarkafeminister at personlig frigjøring er nøkkelen til likhet og frihet. ''Hennes utvikling, hennes frihet, hennes uavhengighet må komme fra og gjennom henne sjøl. først ved å hevde seg sjøl som et individ, og ikke et sex-objekt. Så ved å nekte andre retten over hennes kropp; nekte å bære barn dersom hun ikke ønsker det sjøl, nekte å være en tjener av Gud, staten, samfunnet, ektemannen, familien osv., ved å gjøre livet lettere, men dypere og rikere. Ved å forsøke og lære meninga med livet i all dets kompleksitet, ved å fri seg fra frykten for samfunnets meninger og samfunnets fordømmelse.'' [Emma Goldman, Anarchism and Other Essays, s. 211] | ||
| + | |||
| + | Anarkafeminister forsøker å passe på at feminismen ikke blir influert og dominert av autoritære ideologier, enten fra venstre eller høyre. De foreslår direkte aksjon og selvhjelp framfor reformistiske kampanjer som den "offisielle" feminist bevegelsen favoriserer når den lager hierarkiske og sentraliserte organisasjoner. | ||
| + | |||
| + | Anarkafeminister gjør også imot den "offisielle" feminist bevegelsen når det gjelder synet på kjønnskvotering. De mener ikke at det å få flere kvinnelige ledere, politikere og soldater er et skritt i riktig retning. Lederegenskapene en kvinne trenger å lære seg for å lede kapitalistiske selskaper er tekniker for å kontrollere og utnytte arbeidskraft, mens "feminisering" av samfunnet betyr å avskaffe ledere og kapitalistisk lønnsslaveri. Vi ønsker ikke å bytte et maskulint hierarki med et feministisk hierarki. [Free Women of Spain, s.2] | ||
| + | |||
| + | Det skjer ofte at mannlige anarkister, fordi de i teorien er imot sexisme, tror at de ikke er sexister i praksis. Dette er feil. Anarkafeminister har alltid brakt spørsmål om overensstemmelse mellom teori og praksis fram i lyset, og minner oss da på at vi må sloss mot sexismen både innenfor og utenfor bevegelsen. | ||
| + | |||
| + | [[Kategori:Anarkistisk elektronisk leksikon]] | ||
Latest revision as of 01:36, 23 December 2012
Selv om kampen mot staten og andre former for autoriteter stod sterkt hos tidligere feminister av 1900-tallet, var det de nyere feminist gruppene fra 1960-årene som bygde på en anarkistisk praksis. Dette er hvor navnet anarkafeminisme kommer fra, brukt om jenter som jobber i feminist og anarkistgrupper for å minne dem på deres prinsipper.
Anarkisme og feminisme har alltid vært nært knyttet til hverandre. Mange fremstående feminister har også vært anarkister, inkludert pioneren Mary Wollstonecraft (forfatter av "A Vindication of the Rights of Woman"), Louise Michel, Voltairine de Cleyre og selvfølgelig Emma Goldman. Freedom, verdens eldste anarkist avis, blei grunnlagt av Charlotte Wilson i 1886. I tilegg, alle de store anarkistiske tenkerne, bortsett fra Proudhon, støttet likestillingskampen. "Frie kvinner" bevegelsen i Spania under den spanske revolusjonen er et klassisk eksempel på kvinnelige anarkister som organiserer seg sjøl for å forsvare sin frihet og bygge et samfunn bygget på like rettigheter mellom kjønnene.
Anarkismen og feminismen har mye felles historie. Dette er overhodet ikke rart da kvinner er de første ofrene i et skjevt samfunn. Marilyn French mente at den første lagdelingen i samfunnet kom da men begynte å herske over kvinnene, slik at kvinnene blei en lavere sosial klasse.
Anarkafeminister peker på at autoritative veier og verdier, slik som dominering, utbytting, aggresjon, konkurranse osv., er høyt verdsatt i hierarkistiske samfunn, og er tradisjonelt sett på som "maskuline". I kontrast til dette er anti-autoritære verdier, som kooperasjoner, deling, medfølelse, sensitivitet, varme osv., sett på som "feminine" verdier og er dermed mindre verdsatt. Feministiske vitenskapskvinner har fulgt dette fenomenet tilbake til fremveksten av patriarkalske samfunn under den tidlige bronsealderen, og deres seier over kooperativt oppbygde samfunn hvor "feminine" verdier var rådende og respektert. Etter seieren over disse samfunnene blei slike verdier sett på som "dårlige", særlig for menn, siden menn var ansvarlige for dominering og utbytting. Derfor har anarkafeminister referert til opprettelsen av et ikke-autoritært anarkistisk samfunn bygd på kooperasjon, deling, gjensidig hjelp osv. som "feminisering av samfunnet". Anarkafeministene mener at det ikke er mulig å "feminisere" samfunnet uten selvstyring og desentralisering. Dette fordi de patriarkalske verdiene de ønsker å styrte er innebygd i hierarkier.
Som alle andre anarkister mener anarkafeminister at personlig frigjøring er nøkkelen til likhet og frihet. Hennes utvikling, hennes frihet, hennes uavhengighet må komme fra og gjennom henne sjøl. først ved å hevde seg sjøl som et individ, og ikke et sex-objekt. Så ved å nekte andre retten over hennes kropp; nekte å bære barn dersom hun ikke ønsker det sjøl, nekte å være en tjener av Gud, staten, samfunnet, ektemannen, familien osv., ved å gjøre livet lettere, men dypere og rikere. Ved å forsøke og lære meninga med livet i all dets kompleksitet, ved å fri seg fra frykten for samfunnets meninger og samfunnets fordømmelse. [Emma Goldman, Anarchism and Other Essays, s. 211]
Anarkafeminister forsøker å passe på at feminismen ikke blir influert og dominert av autoritære ideologier, enten fra venstre eller høyre. De foreslår direkte aksjon og selvhjelp framfor reformistiske kampanjer som den "offisielle" feminist bevegelsen favoriserer når den lager hierarkiske og sentraliserte organisasjoner.
Anarkafeminister gjør også imot den "offisielle" feminist bevegelsen når det gjelder synet på kjønnskvotering. De mener ikke at det å få flere kvinnelige ledere, politikere og soldater er et skritt i riktig retning. Lederegenskapene en kvinne trenger å lære seg for å lede kapitalistiske selskaper er tekniker for å kontrollere og utnytte arbeidskraft, mens "feminisering" av samfunnet betyr å avskaffe ledere og kapitalistisk lønnsslaveri. Vi ønsker ikke å bytte et maskulint hierarki med et feministisk hierarki. [Free Women of Spain, s.2]
Det skjer ofte at mannlige anarkister, fordi de i teorien er imot sexisme, tror at de ikke er sexister i praksis. Dette er feil. Anarkafeminister har alltid brakt spørsmål om overensstemmelse mellom teori og praksis fram i lyset, og minner oss da på at vi må sloss mot sexismen både innenfor og utenfor bevegelsen.
