AEL:Anti-autoritær

Ordet anti-autoritær er knyttet til sosialistiske og anarkistiske retninger som er motstandere av autoritær ledelse og stram disiplin - også i partier og bevegelser på venstresiden.

Studentopprøret i 1968 tok i likhet med andre spontane opprør anti-autoritære former. For det første betydde det personlig konfrontasjon med autoritetene. Professorer som mange tidligere var redde for, blei nå åpent motsagt. Som under den franske revolusjonen begynte folk å si "du", også til autoriteter man før frykta. For det andre betydde oppøret utviklingen av teorier om anti-autoritær ledelse, f.eks. at universitetet skulle styres av alle. Professorene skulle ikke ha mer formell makt (stemmerett o.l.) en andre. Man skulle lytte til alle som hadde noe fornuftig å si, herunder også professorer. Dette blei kalt «rasjonell autoritet».

Etter 1968 utviklet de anti-autoritære seg i forskjellige retninger. Noen gikk til anarkismen, noen blåste liv i den stalinistiske form for demokratisk sentralisme, andre forsøkte å fastholde og videreutvikle begrepet om rasjonell autoritet og masseorganisering uten autoritær ledelse. I praksis ble det den nye kvinnebevegelsen som mest konsekvent og med størst personlig opplevelse av frigjøring førte det anti-autoritære opprør videre.

Denne videreføring kom til å markere frontene: motsetningen mellom det å kjøre frem med anti-autoritær retorikk mot de etablerte makthavernes undertrykkelse og å tillate alle slags autoritære metoder innenfor sin egen organisasjon, familie eller miljø forøvrig. Altså motsetningen mellom feminister som ønsket demokratisk sentralisme innad i sin organisasjon og anarkafeminister.