AEL:Pasifisme (Anarko-pasifisme)

En del anarkister er pasifister, og den pasifistiske tradisjonen innad i den anarkistiske bevegelsen er lang. De pasifistiske anarkistene blir som regel kalt anarko-pasifister (ikke-volds anarkister bør ikke brukes, da dette impliserer at resten av anarkistene er voldelige). Alle anarkister er anti-militarister og jobber imot kriger mellom kapitalistiske stater; men mange støtter revolusjonær vold, de mener at dette er et nødvendig onde for å styrte dagens system og for å forsvare seg mot statens voldsapparat. Dette gjør ikke anarkismen til en voldelig ideologi. Det er det samme som om det å brette opp ermene før arbeidsdagen skulle bli sett på som selve arbeidet. Kampene under en revolusjon er som å brette opp ermene. Den virkelige oppgaven starter seinere. [Alexander Berkman, ABC of Anarchism, s 40]

Det er ikke rart at anarkisme og pasifisme passer godt sammen. Vold og fare for vold er nøkkelen til å hindre individuell frihet. Å tvinge noen til å handle mot deres frie vilje ved hjelp av eller ved å true med vold er å bruke makt. Anarkister må kjempe imot alle former for maktbruk, og bør da selvfølgelig ikke sjøl bruke makt. Mange mener og at vold ikke fungerer, men at sivil ulydighet og ikke-voldelig direkte aksjoner er den raskeste veien til forandringer.

De fleste anarkister er likevel ikke pasifister. De aksepterer vold som et nødvendig onde, men bruker det kun når det er ytterst nødvendig. De fleste sosiale kamper og revolusjoner starter da også relativt fredlig (med streiker, okkupasjoner o.l.), de degenererer til vold først når de som har makta forsøker å beholde sin posisjon ved hjelp av sitt voldsapparat.