AEL:Syndikalisme

Syndikalismen er en sosialistisk retning for å erstatte kapitalismen med det klasseløse samfunn – anarkismen eller kommunismen. For å nå dette målet må makten overføres til organisasjoner under arbeiderklassens fulle kontroll. Syndikalistenes viktigste oppgave er derfor først å skape en demokratisk fagbevegelse, og deretter starte en kamp for å overføre samfunnsmakt og kontroll over produksjonsmidlene til arbeidernes demokratiske masseorganisasjoner. Den store styrkeprøven mellom arbeiderklassen og det bestående er generalstreiken eller generalokkupasjonen, hvor arbeiderne tar over produksjonsmidlene. I fra dette stadiet bygges den frihetlige sosialismen, hvor makten ligger i arbeiderklassens hender.

Ved å konsentrere makten i fagforeningene vil syndikalistene ta bort de gamle herskende klassers mulighet til å gjennomføre et kontrarevolusjonært statskupp ved hjelp av det borgelige statsapparatet. Ettersom arbeiderklassen øker sin makt minskes muligheten for kontrarevolusjon. De gamle herskende klassene blir etter hvert tatt med i produksjonen, nå under arbeiderklassens kontroll, og før gradvis rettigheter i det nye samfunnet. Med årene vil den gamle herskende klassen forsvinne som klasse, og det klasseløse samfunn nåes ved at alle tar del i arbeidernes organisasjoner, som ivaretar administrasjonen av samfunnet.

Historie

Den syndikalistiske bevegelsens idégrunnlag blei lagt frem under dannelsen av den Første Internasjonale i 1864. Her blei det slått fast at arbeiderklassens frigjøring måtte være dens eget verk.

Da det i 1872 blei brudd mellom Karl Marx og Mikhail Bakunin, slutta seksjonene i Sveits, Italia, Frankriket og Spania opp om Bakunin. Den konservative reaksjonen i 1870-årene gikk hardt ut over anarkistene, noe som førte til terrorisme og individualanarkisme, som igjen skilte anarkistene fra arbeiderklassen. Flere og flere anarkister hevdet at man måtte vende tilbake til "den bakuninistiske anarkomarxismen" - seinere kalt syndikalisme - hvor anarkistene på ny inntok sin plass blant arbeiderne. Høydepunktet for disse idene blei nådd i Frankriket, da fagbevegelsen CGT vedtok den syndikalistiske programmet «Charte d'Amiens» i 1906.

Syndikalismen blei snart splittet i en «rein» syndikalisme og en anarkosyndikalistisk retning. Den italienske anarkisten Errico Malatesta mente at dannelsen av reine syndikalistiske fagforeninger med et klart ideologisk program bidro til å splitte arbeiderklassen. På en anarkistisk verdenskongress i Amsterdam i 1907 kom det et oppgjør med den «reine» syndikalismen. Anarkistene hevdet at man burde gå inn i de alminnelige fagforeningene, hvor alle arbeidere innenfor samme fag hadde adgang. Denne retningen fikk navnet anarkosyndikalisme. Kun i de tilfellene hvor de alminnelige fagforeningene var så byråkratiske eller klart udemokratiske at de var håpløse i den sosialistiske kamp burde det dannes reine syndikalistiske fagforeninger.

Diskusjonen førte til forskjellige retninger innenfor syndikalismen. I USA oppstod en «revolusjonær syndikalisme», Industrial Workers of the World (IWW), som rekrutterte langt utenfor anarkistenes egne rekker. De reine syndikalistene, anarkosyndikalistene og grupper med fagopposisjonelle samlet seg i 1922 til Berliner-internasjonalen, IAA (Den Internasjonale Arbeiderassosiasjon). Den organiserte mellom to og fire millioner medlemmer fra Europa og Latinamerika. Norge var representert med Norsk Syndikalistisk Føderasjon (NSF) med ca. 3.000 medlemmer, Sveriges Arbetares Centralorganisation (SAC) med ca. 30.000.

Den sterkeste medlemsorganisasjonen var CNT, den spanske anarkosyndikalistiske fagbevegelsen, med ca. 1,6 millioner medlemmer. CNT var en av de politisk og faglig sterkeste bevegelser i Spania under borgerkrigen 1936-1939. I Catalonia omdannet CNT produksjonen i tråd med de anarkosyndikalistiske prinsipper. Fascismens seier i Spania og deretter 2. verdenskrig knuste syndikalismen for mange årtier. Uten støtte fra den store syndikalistbevegelsen i Spania hadde Berliner-internasjonalen vanskeligheter med å skaffe midler til videre arbeid.

Ny vekst i Europa

Ungdomsopprøret i slutten av 1960-årene ga ny grobunn for anarkistiske og syndikalistiske strømninger, men det var først med fascismens fall i Spania at syndikalismen fikk mulighet til en renessanse i arbeiderbevegelsen. Etter Francos død blei CNT omorganisert, og selv om det var langt igjen til den tilslutning CNT hadde i mellomkrigstiden, blei organisasjonen i løpet av få år en av de største i Spania. Syndikalismens renessanse i Spania førte i 1977 til at Berliner-internasjonalen (IAA) blei gjenoppretta, og grupper i Portugal, Frankrike, Tyskland, Canada og Skandinavia slutta seg til IAA.

I Tyskland blei den gamle syndikalistiske organisasjonen FAUD gjenopprettet. I Portugal fikk IAA fotfeste gjennom dannelsen av ALAS (Den Libertære og anarkosyndikalistiske allianse). I Frankriket arbeidet syndikalistene overveiende innenfor landsorganisasjonen CFDT og fikk i 1976 vedtatt et syndikalistisk program i handels- og kontorforbundet SYCOPA i Paris.

Det syndikalistiske oppsvinget i de latinske landene førte til større oppmerksomhet på landene hvor syndikalistene tidligere stod sterkt. Oppmerksomheten blei bl.a. rettet mot Bulgaria, hvor syndikalistene i FACB siden 1944 har blitt forfulgt.

Syndikalismen i Skandinavia

I Skandinavia har syndikalismen størst tilslutning i Sverige, hvor Sveriges Arbetares Centralorganisation (SAC) har ca. 25.000 medlemmer. SAC vedtok imidlertid allerede under 2. verdenskrig et sterkt reformistisk program og valgte at stå utenfor IAA. Etter styrkelsen av CNT i Spania dannet de revolusjonære medlemmene av SAC egne IAA-grupper, som hadde til formål å overta organisasjonen og bringe den tilbake til Den Internasjonale Arbeiderassosiasjon. I 1977 vedtok IAA å engasjere seg sterkere i Skandinavia, og i 1977 gikk gamle medlemmer fra Norsk Syndikalistisk Føderasjon og yngre anarkosyndikalister sammen i organisasjonen Norsk Syndikalistisk Forbund.